Tekst: Anne Karine Leine
Melk, smør og ost som ikke ble brukt på gårdene ble solgt til bygdebefolkningen. Noe ble også solgt til Drammen Meieri ved å kjøre det dit 2 eller 3 ganger i uka. Dette var tungvint og tok mye tid for melkebøndene. Derfor ble det like etter nyttår i 1883 satt i gang arbeid med å starte et eget meieriselskap på Sande. Dette møtet skjedde på gården til
A. Skaug på Nordre Revå. De som satte seg i spissen for å starte virksomheten, og var anleggstyre, Hans Berg Bolstad, Lensmann Otto Galleberg, Peder Røed Nordre Bø, Johan Borgen Duni og Hermand Holst Søndre Hvardal. Hermand Holst ble styrer, kasserer i anleggsperioden var lærer og klokker/kirkesanger Johannes Pedersen. Han var den første som fikk levert melken sin fra klokkergården til det nye meieriet da det åpnet. 23. februar 1883 kjøper A/S Sande Meieribolag tomt av Ole G Herland. Denne ble delt fra Gård 20 Bruk 3 (Nordre Revå) for kr 9 500,- hvorav kr 3000,- kontant. Det var ved dette tidspunkt flere bygninger på tomten, blant annet hovedbygningen som inneholdt landhandleri og telegrafsentral. I kjelleren var det bakeri. Denne bygningen brant i 1922.
Til bygging av grunnmuren ble det kjørt granittstein fra Ødeskauglia. Kjøring av stein ble utført av aksjonærene mot avdrag i kjøp av aksjer. Alt gravearbeid ble utført med hakke og spade. Da grunnmuren var ferdig, ble bygget satt opp med teglstein fra Selvik Teglverk. Det ser ut som om det er byggmester Peder Hansen som har hatt ansvaret for oppføringen av bygget, da han ble betalt kr 14 567.- for arbeid i perioden 14. august 1883 - 1. mars 1884.
Et imponerende arbeid, om kun tok under 1 år. En meget viktig del for meieridrift er rikelig tilgang av vann. I begynnelsen ble det lagt vann i rør fra Lia-olla på Veberg. Men bebyggelsen i Sande sentrum vokste raskt, og det viste seg å være for lite kapasitet i tørkeår. A/S Sande Vannverk ble dannet i 1922 ved kjøp av Borgen-Langevann på Østskogen.
A/S Sande Meieribolag kjøpte seg inn i dette selskapet med 32 aksjer av kr 250,- (8000,-)
Meieribolaget ble todelt. En del skulle utgjøre et ansvarlig aksjeselskap for meieridrift, den andre delen handelsvirksomhet. Det var travle år. Melka ble fraktet med hest og vogn til meieriet. Praten gikk livlig på krakkene ved kirkegårdsmuren. Her fikk bøndene høre nytt fra bygda. Det ble søkt om igangsettelse av en ysteriskole, og 15. juni 1889 startet denne. Det var Cheddarost de produste. Skolen og produksjonen varte i 8 år til 1897. Ved et ekstraordinært årsmøte 8. mars 1958, etter 74 års drift, ble det ved flertall 3 mot 2 bestemt at meieridriften og melkemottaket skulle opphøre. Melka måtte leveres til Drammen. Flere bønder hadde allerede sluttet med melkeproduksjon.Ved samme møte fikk daværende meieribestyrer Kåre Myrhaug gjennomslag for at handesforretningen skulle fortsette. Butikken hadde gjennom mange år vært tilsluttet innkjøpsordningen FM kjeden. 08. juni 1994 ble butikken franchisetaker
i Meny. Menybutikken ble i 2022 flyttet til nye lokaler på Klokkerjordet, men det er fortsatt
matbutikk og jernvarehandel i de gamle lokalene. Joker og Fargerike.
Tekst: Drammen Byleksikon, forfatter Per Otto Borgen
I 1896 kjøpte brukseier W. Stibolt skog og møllebruk av Martin Tandbergs enke på eiendommen Nordre Flåten, like over kommunegrensen til Sande, nær Skoger stasjon og med postadresse Skoger. Stibolt ervervet også alle møllerettigheter i Sande og bygget Foss mølle.
På Nordre Flåten etablerte han Drammens Uldvarefabrik, som han i 1910 overdro til A/S Drammens Plysch- og Uldvarefabrik. Fabrikken produserte garn, stoffer og tepper, bl.a. kamgarns dress- og kjolestoffer, trappeløpere og ulltepper. I 1917 ble bedriften overdratt til Drammens Tekstilfabrikk, som samme år ervervet oppdemnings- og grunnrettigheter fra fabrikken og oppover i elven til den «Øvre Dammen», kalt Mølsteddammen etter fabrikkens bestyrer Mølsted. I 1924 ble bedriften solgt av et dansk aksjeselskap til Emanuel Tobias Hoven fra Mandal, som hadde tekstilutdannelse fra Norrköping og betydelig erfaring fra andre tekstilfabrikker. Virksomheten omfattet spinneri, veveri, beredningsanstalt og fargeri. Salget foregikk i stor utstrekning ved hjelp av kommisjonærer. Stoffer ble også levert til Oslo der syersker sydde benklær, i den første tid til en pris av 15 øre pr. bukse. Fra 1928 kom Hovens sønner Olav, Harald, Leiv og Reidar etter hvert med i ledelsen. De fikk alle sin tekstilutdannelse i Norrköping. På slutten av 1930-tallet beskjeftiget fabrikken ca. 90 ansatte fordelt på tre skift. Den hadde leveranser over hele landet, blant de største kundene var Den kongelige Norske marine i Horten. Fabrikkbygning ble ombygget og utvidet, og det ble bygget eget hybelhus til de ansatte. Skoger Konfeksjon ble utskilt som eget selskap. Uldvarefabrikken hadde eget kraftverk som forsynte fabrikken med strøm. Det ene kraftverket, bygget i 1902, ble plassert i fabrikkens kjelleretasje, det andre, bygget i 1918, lenger oppi elven ved Mølsteddammen. Kraftverket ble tilkoblet samkjøringsnettet og Sande El-verk
kjøpte overskuddskraften. I 1950 beskjeftiget bedriften 40 ansatte. Produksjonen av «Skogerbuksa» ble avviklet sommeren 1977, eiendommene ble overtatt av Olav Hovens barn og fabrikklokalene bortleid til diverse småbedrifter. Navnet Drammens Uldvarefabrikk ble imidlertid opprettholdt så lenge kraftstasjonen var i drift. Den leverte fortsatt strøm både til de fastboende på stedet og til elverkets samkjøring inntil den ble nedlagt i 1997.
- Hør podcast:
Tekst: Anne Karine Leine
1892 holdt emissær Hove flere oppbyggelige møter både på Selvik og Bekke. Han ville at befolkningen her ute skulle melde seg inn i Sande Indremisjonsforening. Om dette ble det sterk motstand. De var mer interessert i å starte sin egen forening. Bekkestrandens Indremisjonsforening ble stiftet i slutten av april samme år. De hadde sin egen Kvindeforening som ble ledet av Hans H. Bekke. Det var ikke stor tro på kvinnelig ledelse på den tiden. Man trengte sitt eget hus, og flere forslag kom opp. På et møte på Gyltesø skole kom Ole Trondsen Sando opp med tilsagn om fri tomt på Bubakkløkka. Det ble på samme møte satt i gang to lister, en utenfor, og en innenfor Brændhagen, til tegning av bidrag til bedehus på Bubakken. Etter bare noen dager var det kommet inn kr 500.- I tillegg kom Indremisjonen Kvinneforening med kr 100.-. Det ble holdt basarer, og til slutt manglet det kun kr 800,- for å fullføre prosjektet som hadde en prislapp på kr 2024,17. Disse pengene ble lånt ut av Elias Sando. Han drev som jekteskipper i tillegg til jordbruket, og satt godt i det. Framkjøring av stein til grunnmuren ble startet på vårparten i 1902. Det ble brutt opp jord og røtter, og grunnmuren ble satt opp på dugnad. Selve byggearbeidet ble ledet av Hans Kristian Halvorsen, Kristen Eliassen og Hans H. Bekke. Disse var erfarne snekkere, så arbeidet var i kyndige hender. Alle hjalp til så godt de kunne. Bygget ble oppført i reisverk og inn- og utvendig panel. Innvielsen og den første gudstjenesten ble holdt 1. søndag i advent 1902. Sogneprest Christian August Christophersen talte over Johannes Åpenbaring 3,20-22 «se jeg står ved døren og banker». Det var over 300 personer på denne gudstjenesten, og mange måtte stå utenfor. Det oppstod raskt et ønske om å gjøre bedehuset om til et kapell for å knytte huset nærmere kirken. Det ble søkt om dette til herredstyret nov. 1904. Men det ble avslag. Bekkestrandafolket ga seg ikke, og i desember 1910 ble det godkjent med navnet «Bækkestrandens Kapel». Huset ble ombygget med tårn, alter, kor og prekestol. Også denne gangen var Hans Kristian Halvorsen byggmester. Det ble bestemt at det kunne holdes gudstjenester to ganger i måneden, og alle 2. Dager i de store høytider. Til sammen ble dette 27 ganger i året. Ellers kunne misjonsforeningene holde sine møter som de ville.
Onsdag 10. september 1913 ble kapellet vigslet av biskop Tandberg fra Oslo. Han var assistert av prost Megrund fra Skoger og sokneprestene Bugge (Horten), Sverdrup (Våle), Siqveland (Botne), Magelsen (Hof) og Rønning (Sande). Dette var en stor dag for mange, og det møtte fram ca. 300 mennesker denne gangen også. Etter innvielsen var det sammenkomst i kommunelokalet med middag for biskop, deltagende prester, formannskap, byggekomite, kirketilsyn og hjelpere. Klokker og kirkesanger i det nye kapellet ble Johs. Pedersen.
Han sørget for å skaffe tilveie et orgel, såkalt harmonium, populært kalt salmesykkel. Kirkesangeren var den første som tok orgelet i bruk, og ble på sin post til sin død. Belysningen var til å begynne med parafinlamper med store blikkskjermer. I 1914 behandlet indremisjonen spørsmålet om elektrisk lys, men det ble utsatt til man hadde midler til dette. Kapellet er utformet som en langkirke med rektangulært skip og integrert, asymmetrisk plassert tårn. Altertavlen er laget av Ole Garlaus, som var predikant, og er fra 1924. Den kom tilveie etter at fem Skar-brødre som hadde utvandret til Amerika hver gav kr 100,-.
Prekestolen ble utført av Petter Chr. Jonsrud i 1925. Sokneprest Rønning ivret for å skaffe tilveie utstyr tik kapellet, og 17. juli tok han en tur til Kristiania for å kjøpe inn døpefat og en stor mugge. Han tok også med et par eldre alterlysestaker fra Sande kirke. Døpefonten er i tre og stammer fra 1911. Kirkeklokka ble produsert på Olsen Nauen Klokkestøperi i 1913.
Den har inskripsjonen «Søk herren mens han findes». Den veier 120 kilo. Herredsstyret hadde bevilget kr 1000.- til kirkegård. Ole Trondsen tilbød Sande kommune et areal for denne prisen, og kirkegården ble vigslet samtidig med kapellet. Før dette ble de døde fra øyene og langs fjorden gravlagt på kirkegården ved Sande Kirke. Det var en utbredt skikk å ro de døde i land ved Bubakken. Der ble kista satt på en spesiell helle rett ved sjøen før den ble fraktet med hest og kjerre videre til kirken. De døde kunne nemlig ikke bare plasseres rett på bakken. Denne hella fikk navnet «Likhella». Bekkestranda kapell har trekk både som bedehus og kirke. Det trekkes frem som et verneverdig kulturminne fordi det er et representativt eksempel
på overgangen fra bedehus til kapell som var utbredt i første halvdel av 1900-tallet.
Tekst: Anne Karine Leine / Foto: Sande Historielags fotosamling og Børre Mile
Før brannen 5. april 1783 lå prestegården på tomten nord for kirken. Da den skulle gjenoppbygges ble det bestemt at den skulle flyttes vekk fra kirken til der den ligger nå. Gården hadde navnet Sandvin, og ga bygda Sande sitt navn.
Arbeidet med bygging ble igangsatt straks, og julen samme år var prest Christoffer Povel Hammer og hans familie på plass i den nye boligen. Eierforholdet på prestegården var todelt, søndre del var eiet av presten og nordre del av allmuen.
Den sørlige delen av prestegården ble bygget på stedet, mens den nordlige delen ble kjøpt av kammerråd Peter Blom, fra Holmsbu i Hurum, og fløtet over fjorden til Sande. De to delene ble sammenbundet av en gang. Byggene ble satt rett på bakken, uten grunnmur. Dette førte til setningsskader, og den søndre delen ble fundamentert og kjeller bygget i 1884. Den nordre delen fikk
grunnmur først på 1970 tallet.
Det var svalganger på vestsiden av bygget, videre nedover tilstøtende side av sidebygningen og til utedoene i enden av sidebygningen. Dette for at folk kunne gå på do med tak over hodet. Disse er nå
revet, ellers er det aller meste på prestegården i dag identisk med det opprinnelige. Sidebygningen ble flyttet fra Kjeldås og er fra 1826. Den ble bygget som drengestue og senere benyttet som forpakterbolig. Sande Historielag disponerer i dag lokalene i 1. etasje.
Stabburet har vi ikke eksakte byggeår på, men man antar at det er bygget like etter at gården ble bygget i 1783. Stabbene er laget av støpejern. Når vi vet at prest Christoffer P Hammer hadde arbeidet
på Eidsfoss Jernverk, hvor også han far var forvalter, kan vi sannsynliggjøre at stabbene kommer derfra. Låven brant ned til grunnen 28. april 1935. 23 kuer, 1 gris og noen høner brant inne. De tre
hestene og resten av gården ble heldigvis reddet.
Nok en brann i 1964 gjorde en del skade på 1. etasje i prestegården. Det ble besluttet at det var for dyrt å restaurere, da dette var det dobbelte av prisen for å bygge nytt. Men riksantikvaren ønsket bevaring og prestegården ble reddet. I mars 1973 ble hovedbygningen fredet. I dag er det Holmestrand kommune som er eier.
Sande gamle prestegård er kjent for sin spøkelseslegende "Den brune mann". Gjennom årene har mange rapportert om merkelige hendelser på prestegården - taktfaste skritt i tomme rom, stønning og
observasjoner av en skyggelignende mannsskikkelse i brun kappe.
