Tekst: Anne Karine Leine
1892 holdt emissær Hove flere oppbyggelige møter både på Selvik og Bekke. Han ville at befolkningen her ute skulle melde seg inn i Sande Indremisjonsforening. Om dette ble det sterk motstand. De var mer interessert i å starte sin egen forening. Bekkestrandens Indremisjonsforening ble stiftet i slutten av april samme år. De hadde sin egen Kvindeforening som ble ledet av Hans H. Bekke. Det var ikke stor tro på kvinnelig ledelse på den tiden. Man trengte sitt eget hus, og flere forslag kom opp. På et møte på Gyltesø skole kom Ole Trondsen Sando opp med tilsagn om fri tomt på Bubakkløkka. Det ble på samme møte satt i gang to lister, en utenfor, og en innenfor Brændhagen, til tegning av bidrag til bedehus på Bubakken. Etter bare noen dager var det kommet inn kr 500.- I tillegg kom Indremisjonen Kvinneforening med kr 100.-. Det ble holdt basarer, og til slutt manglet det kun kr 800,- for å fullføre prosjektet som hadde en prislapp på kr 2024,17. Disse pengene ble lånt ut av Elias Sando. Han drev som jekteskipper i tillegg til jordbruket, og satt godt i det. Framkjøring av stein til grunnmuren ble startet på vårparten i 1902. Det ble brutt opp jord og røtter, og grunnmuren ble satt opp på dugnad. Selve byggearbeidet ble ledet av Hans Kristian Halvorsen, Kristen Eliassen og Hans H. Bekke. Disse var erfarne snekkere, så arbeidet var i kyndige hender. Alle hjalp til så godt de kunne. Bygget ble oppført i reisverk og inn- og utvendig panel. Innvielsen og den første gudstjenesten ble holdt 1. søndag i advent 1902. Sogneprest Christian August Christophersen talte over Johannes Åpenbaring 3,20-22 «se jeg står ved døren og banker». Det var over 300 personer på denne gudstjenesten, og mange måtte stå utenfor. Det oppstod raskt et ønske om å gjøre bedehuset om til et kapell for å knytte huset nærmere kirken. Det ble søkt om dette til herredstyret nov. 1904. Men det ble avslag. Bekkestrandafolket ga seg ikke, og i desember 1910 ble det godkjent med navnet «Bækkestrandens Kapel». Huset ble ombygget med tårn, alter, kor og prekestol. Også denne gangen var Hans Kristian Halvorsen byggmester. Det ble bestemt at det kunne holdes gudstjenester to ganger i måneden, og alle 2. Dager i de store høytider. Til sammen ble dette 27 ganger i året. Ellers kunne misjonsforeningene holde sine møter som de ville.
Onsdag 10. september 1913 ble kapellet vigslet av biskop Tandberg fra Oslo. Han var assistert av prost Megrund fra Skoger og sokneprestene Bugge (Horten), Sverdrup (Våle), Siqveland (Botne), Magelsen (Hof) og Rønning (Sande). Dette var en stor dag for mange, og det møtte fram ca. 300 mennesker denne gangen også. Etter innvielsen var det sammenkomst i kommunelokalet med middag for biskop, deltagende prester, formannskap, byggekomite, kirketilsyn og hjelpere. Klokker og kirkesanger i det nye kapellet ble Johs. Pedersen.
Han sørget for å skaffe tilveie et orgel, såkalt harmonium, populært kalt salmesykkel. Kirkesangeren var den første som tok orgelet i bruk, og ble på sin post til sin død. Belysningen var til å begynne med parafinlamper med store blikkskjermer. I 1914 behandlet indremisjonen spørsmålet om elektrisk lys, men det ble utsatt til man hadde midler til dette. Kapellet er utformet som en langkirke med rektangulært skip og integrert, asymmetrisk plassert tårn. Altertavlen er laget av Ole Garlaus, som var predikant, og er fra 1924. Den kom tilveie etter at fem Skar-brødre som hadde utvandret til Amerika hver gav kr 100,-.
Prekestolen ble utført av Petter Chr. Jonsrud i 1925. Sokneprest Rønning ivret for å skaffe tilveie utstyr tik kapellet, og 17. juli tok han en tur til Kristiania for å kjøpe inn døpefat og en stor mugge. Han tok også med et par eldre alterlysestaker fra Sande kirke. Døpefonten er i tre og stammer fra 1911. Kirkeklokka ble produsert på Olsen Nauen Klokkestøperi i 1913.
Den har inskripsjonen «Søk herren mens han findes». Den veier 120 kilo. Herredsstyret hadde bevilget kr 1000.- til kirkegård. Ole Trondsen tilbød Sande kommune et areal for denne prisen, og kirkegården ble vigslet samtidig med kapellet. Før dette ble de døde fra øyene og langs fjorden gravlagt på kirkegården ved Sande Kirke. Det var en utbredt skikk å ro de døde i land ved Bubakken. Der ble kista satt på en spesiell helle rett ved sjøen før den ble fraktet med hest og kjerre videre til kirken. De døde kunne nemlig ikke bare plasseres rett på bakken. Denne hella fikk navnet «Likhella». Bekkestranda kapell har trekk både som bedehus og kirke. Det trekkes frem som et verneverdig kulturminne fordi det er et representativt eksempel
på overgangen fra bedehus til kapell som var utbredt i første halvdel av 1900-tallet.
