Tekst: Anne Karine Leine / Foto: Sande Historielags fotosamling og Børre Mile
Før brannen 5. april 1783 lå prestegården på tomten nord for kirken. Da den skulle gjenoppbygges ble det bestemt at den skulle flyttes vekk fra kirken til der den ligger nå. Gården hadde navnet Sandvin, og ga bygda Sande sitt navn.
Arbeidet med bygging ble igangsatt straks, og julen samme år var prest Christoffer Povel Hammer og hans familie på plass i den nye boligen. Eierforholdet på prestegården var todelt, søndre del var eiet av presten og nordre del av allmuen.
Den sørlige delen av prestegården ble bygget på stedet, mens den nordlige delen ble kjøpt av kammerråd Peter Blom, fra Holmsbu i Hurum, og fløtet over fjorden til Sande. De to delene ble sammenbundet av en gang. Byggene ble satt rett på bakken, uten grunnmur. Dette førte til setningsskader, og den søndre delen ble fundamentert og kjeller bygget i 1884. Den nordre delen fikk
grunnmur først på 1970 tallet.
Det var svalganger på vestsiden av bygget, videre nedover tilstøtende side av sidebygningen og til utedoene i enden av sidebygningen. Dette for at folk kunne gå på do med tak over hodet. Disse er nå
revet, ellers er det aller meste på prestegården i dag identisk med det opprinnelige. Sidebygningen ble flyttet fra Kjeldås og er fra 1826. Den ble bygget som drengestue og senere benyttet som forpakterbolig. Sande Historielag disponerer i dag lokalene i 1. etasje.
Stabburet har vi ikke eksakte byggeår på, men man antar at det er bygget like etter at gården ble bygget i 1783. Stabbene er laget av støpejern. Når vi vet at prest Christoffer P Hammer hadde arbeidet
på Eidsfoss Jernverk, hvor også han far var forvalter, kan vi sannsynliggjøre at stabbene kommer derfra. Låven brant ned til grunnen 28. april 1935. 23 kuer, 1 gris og noen høner brant inne. De tre
hestene og resten av gården ble heldigvis reddet.
Nok en brann i 1964 gjorde en del skade på 1. etasje i prestegården. Det ble besluttet at det var for dyrt å restaurere, da dette var det dobbelte av prisen for å bygge nytt. Men riksantikvaren ønsket bevaring og prestegården ble reddet. I mars 1973 ble hovedbygningen fredet. I dag er det Holmestrand kommune som er eier.
Sande gamle prestegård er kjent for sin spøkelseslegende "Den brune mann". Gjennom årene har mange rapportert om merkelige hendelser på prestegården - taktfaste skritt i tomme rom, stønning og
observasjoner av en skyggelignende mannsskikkelse i brun kappe.
Tekst: Børre Mile, fritt etter tekst av Lars Aaserud og Wikipedia
Galleberg stasjon var en jernbanestasjon på Vestfoldbanen i tidligere Sande kommune
(nå Holmestrand kommune) i Vestfold. Stasjonen åpnet i 1881 med strekningen fra Drammen til Larvik. Den ble tegnet av arkitekt Balthazar Lange, som tegnet mange stasjoner på Jarlsbergbanen, blant annet Holmestrand og Skoppum. Galleberg hadde en stasjonsbygning for mellomstasjon av 4. klasse, i likhet med Barkåker, Råstad, Jåberg og Bjørkedal.
På Galleberg bidro stasjonen til en sterk sentrumsutvikling. Det gikk sidespor til Galleberg Meieri og Galleberg Bruk. Stasjonen hadde som det eneste stedet mellom Drammen og Holmestrand et vanntårn for damplokomotiver.
I stasjonens gullalder ble det fraktet mye gods som trevarer, teglstein, samt store mengder av vognlass med høy. Stasjonen var også posthus og telegraf.
Dyr ble også fraktet med toget. Jordanger-familien fra Sogn fulgte kuene til fots fra Vestlandet til Østlandet. Det siste stykket fra Drammen til Galleberg kom kuene med toget. I 1970 ble stasjonen nedgradert til holdeplass. Stasjonen mistet persontrafikken i 1973 og ble nedlagt i 1978. Strekningen der Galleberg stasjon lå (mellom Bergsenga og Holm) ble nedlagt og erstattet med en ny dobbeltsporstrekning i 2001. Galleberg stasjon og godshus er i dag godt bevart. Private eiere har overtatt husene og bruker stasjon og godshus til bolig, verksted
og kontor.
